Han reiste seg, vell vitende om at han helst ville bare legge
seg ned igjenn og bli der. Det var kaldt på parketten; "Faen,
jeg sa til Mamma at hun skulle få noen til å legge varmekabler
i gulvet mitt" tenkte Espen høylydt inne i hodet sitt. tærene
hans krøllet seg sammen inne i sokkene hans, som han bare
hadde rukket å ta halveis av seg igår når han skulle legge seg.
Han hadde rett og slett vært stuptrøtt.
Han ville helst bare glemme denne dagen her. Ville bare la den
passere, det var en av de dagene der du vet at noe som du ikke
vil være tilstedeværende i kommer til å sje, du bare, vet det.
Du som leser har sikkert også hatt den følelsen noen ganger.
Dama til Espen skulle komme over idag, men først var det enda
en dag på skolen. En dag med faenskap og drittslenging. Ikke
mot hamselv da, men han var så lei av alle de "brunkremshorene"
slik som bestevennen hans hadde sakt det, som altid skulle
kaste dritt om alle de som var anderledes fra dem, han kunne
ikke tolerere det lenger, viskingen i gangene; "Se på henne,
Jævla emo". Enda værre var det at de snakket ikke altid lavt
nok til at ingen hørte dem. bare på pur helvette.
Jenter var kompliserte individer, tenkte han mens han stod og
viftet med kølla over tolettet for å lekke på vannet. de klarer
aldri å ta et kompliment, de vil aldri ha det du har kjøpt til
dem, de vil aldri ha noe, de sier ofte det motsatte av hva de
egentlig vil også videre. Espen var en romantiker, han tenkte
det var derfor Nicole var hans, han ville henne alt godt,
aldri såre henne, aldri gjøre noe som kunne gå henne imot.
Det hadde han lovet seg selv og henne.
Han satte på noe musikk mens han fisket frem noen klær som så
derrimot delvis rene ut fra skapet. gulvet var enda kaldt,
derfor stod han i sofaen når han kledde på seg. Han gikk enda
og tenkte på hva han kunne gjøre for at "brunkremshorene"
skulle holde kjeftesmella si lukket når de snakket om andre,
ingen burde gjøre det. Ingen hadde rettighet til å dømme noen.
det var vertfall Espens måte å se på det.
Vi er alle mennesker av jorden, hvorfor kan vi ikke respektere
folk som dem de er og ikke utifra stereotyper fra samfunnet?
et godt spørsmål syntes Espen.
35 minutter og et par brødskiver senere;
Døra inn til gangen av klasserummet hans gikk opp, allerede
så han første tegn på at det kom til å bli en dårlig dag..
en av jakkene som hang på veggen, Håkons jakke var blitt
tegnet rød med spritusj. Stakkar Håkon, det var altid han all
faenskapen til Trine skulle gå over på. Altid.
Espen tok med seg jakken inn i klasserummet og spurte Håkon om
han visste hvem som hadde farget den hvite bergans jakken hans
rød? Håkon nølte litt før han fortalte Espen at det var Trine
og Simen som hadde farget den. Typisk tenkte Espen i sitt stille
sinn, mens han så rundt seg etter hvem som helst av dem.
Espen følte seg litt alene der han så etter enten Trine eller
Simen, siden han følte at det ikke bare skulle være han som skulle
reagere på dette. Det hadde vært slik i flere år nå, og altid
Håkon som skulle være offeret. Espen forstod ikke hvorfor det var
Håkon i det heletatt, siden det ikke var noen grunn til at han
skulle ha det vondt.
Håkon var en kar med mørkebrunt/kastansjebrunt hår med en generellt
god kroppsbyggning, ingen kviser, ingen problemer, ingenting.
Utrolig tenkte Espen ganske stille. Han fikk øye på håret til
Simen, svart med rød hanekam. Espen tok tak i armen til Simen og
drog ham inn i klasserummet fra den andre gangen klasserummet hadde.
Hva faen er det som feiler dere som ødelegger en jakke bare på
pur helvette? har dere ingen samvittighet i det heletatt? spurte
Espen rasende. Simen smilte hånlig og svarte med at det var morsomt.
Det er ikke morsomt i det heletatt sa Espen rolig mens han forklarte
at Simen skulle finne Trine til ham og at de skulle ta av seg jakkene
før han smalt ham ned begge to i rent raseri.
Simen så litt skremt ut når han løftet øyenbrynet sitt mens Espen
sa det, Hele klassen stod og stirret mens Espen samlet knyttneven
og sa rolig. NÅ! Simen gikk et par skritt bakover før han snudde og
gikk ut av klasserummet og inn i biblioteket de hadde på skolen.
Et øyeblikk senere kom han tilbake med Trine og begge jakkene.
Espen sa det slik;
Simen. du er en drittsekk, og jeg vil synes veldig synd på den jenta
du en gang, forhåpentligvis for deg vil gifte deg med. ved mindre du
forandrer deg drastisk så vil det føles som et liv i fangenskap for
henne. Gi meg jakken din. Espen tok jakken hans og gav den til Håkon,
her, ta denne, den er din nå, det er det minste disse to kan gjøre.
Trine. Du er også en drittsekk. og jeg synes like synd på den tullingen
du kommer forhåpentligvis til å gifte deg med. du skal også gi meg
jakken din. Etter litt nøling gav hun også ham jakken sin, med litt
jammer siden det var en pen jakke som hun kun nylig hadde fått.
Espen snudde seg mot Håkon, gav ham jakken og sa til han at han kunne
gjøre med den akkurat som han ville.
Etter denne episoden ble det helt rolig i klassen, ingen sa noen ting.
men alle vet hva alle tenkte, alle untatt Simen og Trine da.
"Den hadde de faen godt av".
Espen er et fantastisk menneske, og jeg er veldig veldig glad for at
jeg fikk treffe deg den sydenturen der i Spania. Du er et fortreffelig
fint menneske som er utrolig glad i å snakke og diskutere med. du er
en av de få menneskene som kjenner hvem jeg er, virkelig. og det er
utrolig glad for.
Du må passe på degselv.
gjør du det skal jeg være fornøyd.
og ta godt vare på Nicole ^^
hun trenger deg ^^
Take Care man.
Powered by ScribeFire.
